Februar er årets korteste måned, med 28 dager. Men hvert fjerde år får måneden en ekstra dag, det er skuddår. Hvorfor? Fordi jorden er litt i utakt med seg selv.
365,2421875 døgn
Kloden vår roterer rundt seg selv, en omdreining tar ett døgn. Samtidig roterer jorden rundt solen, den runden tar ett år. Hadde jorden på denne runden rotert nøyaktig 365 ganger rundt seg selv hadde alt vært enkelt. Men, sånn er det ikke, jorden bruker litt mer tid, i gjennomsnitt 365,2421875 døgn, på runden rundt solen.
Etter fire år mangler det altså 0,96875 døgn eller 23,25 timer – rundt regnet et døgn altså. Slutter vi å justere for dette vil julaften komme tidligere og tidligere om høsten, og etter 768 år falle på sommersolverv, årets lyseste dag.
Vi legger altså til et døgn hvert fjerde år, men 23,25 timer er jo ikke et helt døgn. De ekstra 0,75 timene, 45 minutter, som legges til for mye må det også justeres for. Det gjør vi ved å hoppe over noen år som ellers ville vært skuddår.
Sånn finner du ut hvilke:
Dersom årstallet dividert med 4 gir et heltall, men det samme årstallet dividert med 100 ikke gir et heltall; da er det et skuddår.
Dersom årstallet dividert med 4 gir et heltall, og det samme årstallet dividert med 100 gir et heltall, og årstallet kan ikke divideres med 400, da er det ikke et skuddår.
Dersom årstallet dividert med 400 gir et heltall, da er det et skuddår.
matematikk.org
Hvorfor skuddårsdag i februar?
Februar er jo den korteste måneden i året med bare 28 dager, så det er jo et naturlig valg. Men hvorfor er februar så kort?
Vi må tilbake til den romerske kalenderen for å finne svaret. Den ble tatt i bruk i år 753 fvt., og hadde i bare ti måneder, med 30 eller 31 dager hver. Året startet med Martius, mars altså, og endte med December, og var bare 304 dager langt. Veldig mye for kort i forhold til runden rundt solen.
De ekstra dagene mellom slutten av December og starten på Martius ble rett og slett ikke talt med. Det ble det jo fort rot av, så det tok ikke veldig lang tid før det ble lagt til to ekstra måneder, Januarius og Februarius. Samtidig ble alt justert slik at året fikk 355 dager.
Men 355 dager er jo også for kort, så romerne innførte en «skuddårsmåned», Intercalary, mellom februar og mars annet hvert år. Samtidig ble lengden på de andre månedene justert igjen. Februar endte med 28 dager, årets korteste måned, og bare 23 dager i årene med skuddårsmåned.
To ganger den 24.
Systemet med skuddårsmåneder holdt seg helt til år 46 fvt. Da innførte Julius Cæsar den julianske kalenderen, som er nesten lik den vi har nå. År 46 ble forlenget og fikk 445 dager for å komme i takt med årstidene. År 45 fvt. startet 1. januar, hadde tolv måneder, februar med 28 dager, de andre med 30 eller 31 dager. Årene skulle heretter være 365 dager langt, og ble justert med en skuddårsdag i februar hvert fjerde år.
Men ikke med å sette inn en ekstra dag på slutten av februar som nå.
Skuddårsdagen ble satt inn ved å ha 24. februar to dager på rad, der den første av dem var skuddårsdagen. Dette var en arv fra den romerske kalenderen. Der kom jo skuddårsmåneden etter den 23. februar. Nå ble skuddårsdagen lagt inn samme sted, og kalenderen endte opp med den 24. to ganger, og så den 25., 26., 27. og 28. februar. Den doble datoen ble ikke «talt med,» så også skuddårene hadde formelt sett 365 dager.
Fortsatt rotete altså, så på 1400-tallet ble det mer og mer vanlig å droppe den doble datoen, og gi skuddårsdagen datoen 29. februar.
Tok bort ti dager
Skal kalenderen gå opp med runden rundt solen er heller ikke den julianske kalenderen presis nok. Skuddår hvert fjerde år uten unntakene du leste om i starten, gjorde at det utover på 1500-tallet ble rot med påsken. Kirken definerer påskedag som første søndag etter første fullmåne etter vårjevndøgn. Vårjevndøgn var den gang satt til en fast dato, 21. mars, og feilen i kalenderen gjorde at vårjevndøgn derfor kom tidligere og tidligere. I 1582 var feilen oppe i ti dager, og pave Gregory XIII satte ned foten.
Han bestemte at dagen etter torsdag 4 oktober 1582 skulle være fredag 15 oktober, og justerte beregningen av når det er skuddår til slik vi gjør det i dag.
Katolske land gikk over til det som ble hetende den gregorianske kalender raskt, den var jo bestemt av paven, men resten av verden nølte. Norge og Danmark droppet ikke den julianske kalederen før år 1700, da gikk vi rett fra søndag 18. februar til mandag 1. mars. Storbritannia gikk over i 1752, Sverige og Finnland året etter, og Hellas først i 1923.
Mange av de ortodokse kirkene feirer fortsatt jul den 25. desember etter den julianske kalenderen, som er 7. januar hos oss. Den ortodokse kirken i Ukraina bestemte i 2023 at julen heretter skulle feires etter den gregorianske kalenderen og ikke lenger etter den julianske, for å markere avstand til den russisk ortodokse kirken, som støtter invasjonen i landet.
Kongerekken
Den julianske kalenderen kom til Norge først med kristendommen tidlig på 1000-tallet, og vi begynte ikke å bruke årstall før midt på 1200-tallet, skriver forskning.no. Tidligere ble hendelser tidfestet med antall år ut i regjeringstiden til kongene, så det å kunne kongerekken var viktig. Du svarte ikke med dato når noen lurte på når du er født, men med antall somre eller antall vintre du hadde levd.
Vikingene delte året inn 12 måneder, der en ny måned startet ved nymåne. Uker med sju dager var i bruk i Norge lenge før kristningen, og forskerne spekulerer i om vikingene hadde ukene med seg hjem fra turer sørover til kulturer som brukte den julianske kalenderen.
Primstaven
Her i Norge var årstidene og oppgavene knyttet til dem viktigere enn både årstall og datoer. Da kalenderen kom i vanlig bruk ble det laget primstaver, et langt flatt trestykke med en sommer og en vinterside der dagene var merket av med små hakk. Primstaven ble snudd til sommersiden 14. april, og tilbake til vintersiden 14. oktober.
Primstaven var først og fremst en huskeliste. Symboler for religiøse høytidsdager var risset inn, sammen med symboler knyttet til landbruk og fiske. Det var dager for å så, høste og brygge øl, og dager da man kunne sjekke værtegn og finne ut hvordan været ville bli fremover. Mange av merkedagene ble feiret like heftig som runde fødselsdager nå.
Primstaven var en evighetskalender som ble brukt år etter år, helt til ut på 1800-tallet.
Kilder: Matematikk.org, Wikipedia, Time and Date, Forskning.no, SNL.
