Flaggspetten hakket i vei i toppen av en gammel og tørr stolpe. Var det mat å finne der?
Flaggspetten er lett å kjenne igjen. Sort og hvit, og med knallrød shorts. Hannen har en matchende rød caps i nakken. Fuglene er på størrelse med en trost, og finnes i det meste av landet.
Som alle hakkespetter har flaggspetten føtter der to av tærene peker bakover. Det gjør at den kan klore seg fast på en lodrett trestamme, støtte seg på halen, og hamre løs med det kraftige nebbet. Nebbet er verktøyet den bruker til å grave frem larvene som lever under barken på råtnende trær, og til å hakke seg rede inn i selve trestammen.
Av og til hamrer hakkespettene bare for å lage lyd.
Hakkespettene synger ikke, det er kvaliteten på trommingen som gjør hunnene interessert, og som får andre hanner til å holde seg unna. Trommingen er så voldsom at hakkespettene hadde hamret på seg hjernerystelse dersom ikke nebbet var festet til hodeskallen med en fjærende kant, og dempet med en spesiell muskel.
Hamringen utenfor vinduet mitt var heftig. Flaggspetten satt ikke i tre, den hamret i toppen av en gammel og tørr stolpe. Ingen larver å hente der. Ikke er det vår og hekketid heller, men hakkespetten hamret og hamret.
Kom jeg for nær, krabbet den raskt rundt og på baksiden av stolpen, og tittet forsiktig frem. Trommingen fortsatte i flere dager, og til slutt skjønte jeg hva den holdt på med.
En morgen satt det en kongle fast oppe i stolpen. Flaggspetten hadde laget seg en «spettesmie»; en sprekk der den kiler fast kongler, og så forsyner seg av frøene.
Det er bare om sommeren spetten kan leve på larver, insekter og edderkopper. Om vinteren supplerer den med nøtter, frø, tørre bær, og sevje som den slikker i seg fra hull den hakker i stammen på trærne.
Spettsmien brukes hele vinteren. Når en kongle er spist tom vippes den ut, og en ny settes på plass.