Frode Håvik Korneliussen er meteorolog hos StormGeo, der han jobber med å finne ut hvordan været blir langt fremover. Uker og måneder fremover.
Når kraftmeglerne nå lurer på om de skal satse pengene sine på en tørr eller våt vinter er det Korneliussen de ringer. I fjor var han den eneste som skjønte at vinteren kom til å bli knusktørr og kald fra februar av.
Korneliussen er ikke den eneste som lager varsler for en hel sesong, det gjør alle de meteorologiske instituttene rundt i verden. I november i fjor sendte det europeiske værsenteret, ECWMF, ut sin. Den fortalte at det skulle komme litt mindre nedbør enn normalt i desember og januar, bli litt mildere enn normalt i Sør-Norge og enda litt varmere i Nord-Norge. Februar skulle bli våt og varm i hele landet.
– Vi er ganske enige med ECMWF om desember og januar. Men i februar tror vi det kan bli kaldt og tørt fra slutten av måneden og inn i mars, fortalte kollegaen hans Roar Teigen til TV 2 6. november.
Startet bra
Varselet til ECWMF stemte bra i starten.
I desember i fjor gjorde ekstremværene Aina og Birk det søkkvått i vest, mens resten av landet fikk normalt med nedbør. Både i starten og slutten av januar lavet snøen ned i sør, og Sør-Norge endte opp med en halv gang så mye nedbør som normalt.
I nord traff ekstremværet Cora Midt- og Nord-Norge. De hadde med seg mye vind, men ikke mye nedbør.
Det som så langt stemte best i sesongvarselet til ECWMF var temperaturen. Desember og januar var uvanlig milde i hele landet.
I februar 2018 bommet ECWMF skikkelig.
Midt i måneden fikk Sør- og Østlandet et skikkelig snølass, før skyene forsvant og temperaturen sank. Det tørre og kalde været holdt seg hele den siste delen av februar, fortsatte ut mars, og ga oss den fineste påsken på veldig lenge.
Og dette så altså Korneliussen komme, en hel måned før vinteren startet. Under forteller han hvordan – men hva tror du om den vinteren vi akkurat har startet på?
– Vi trodde lenge at januar ville bli våt og mild, men nå ser det ut som vi får en tørr og kald periode fra sånn 10-15 januar, og at dette været holder seg ut måneden. I så fall blir det normalt og mer skiftende vintervær igjen i februar og mars, forteller Korneliussen.
Prognoser
Når meteorologene skal finne ut hvordan været blir noen dager frem, bruker de kraftige datamaskiner til å beregne hvordan atmosfæren endrer seg.
Hvordan kommer lavtrykk og høytrykk til å bevege seg, hvordan blir vinden og temperaturen, hvor mye nedbør kommer det, og når og hvor skal det regne mest.
Skal meteorologene kunne si noe om været mer enn en uke frem, holder det ikke med bare en modell og en prognose. De lager mange modeller, som fungerer litt ulikt, og ender opp med mange prognoser – det meteorologene kaller ensembler. Er alle prognosene like er det enkelt. Da er sikkerheten i varselet godt.
Spriker prognosene, varsler meteorologen det været de fleste modellene samler seg rundt, men kan ikke lenger være like sikker på varselet sitt. Jo større sprik, jo større usikkerhet.
Skal meteorologen si noe om været mer enn en måned frem, holder det ikke å bare modellere hvordan atmosfæren oppfører seg. Usikkerheten blir for stor. De må bruke en annen metode.
– Vi følger med på det som skjer oppe i stratosfæren, sier Korneliussen.
Høyt over oss, helt i toppen av troposfæren, bukter et kraftig belte av vind seg rundt hele kloden. Det er jetstrømmen, som ligger i skillet mellom den kalde luften over polområdet, og den mildere luften lenger sør.
Jetstrømmen
Jetstrømmen styrer det aller meste av været vårt. Der jetstrømmen går, der går også lavtrykkene.
– Jo rettere jetstrømmen blåser, jo flere lavtrykk får vi, med mildt og vått vær. Med en gang jetstrømmen blir svakere, begynner den å slynge seg, og da danner det seg høytrykk og lavtrykk i buktene, forklarer Korneliussen.
Siden jetstrømmen blåser fra vest til øst, flytter også høy- og lavtrykkene seg østover.
– Jo svakere jetstrømmen er, jo større blir sannsynligheten for tørt og kaldt vintervær. Skal vi klare å si noe om været langt frem, må vi derfor forsøke å finne ut hvordan jetstrømmen endrer seg, forteller Korneliussen.
Polarvirvelen
Det meste av været vårt foregår i troposfæren. Det er her vi holder til, og her skyene svever rundt. Over troposfæren, ti kilometer over bakken, er stratosfæren.
– Der oppe er det tre store vindsystemer. En stor virvel over nordpolen, en tilsvarende over sørpolen, og mellom dem, over tropene, ekvatorialvirvelen, forklarer Korneliussen.
Polarvirvlene blåser mot klokken i nord, og med klokken i sør. Ekvatorialvirvelen skifter retning.
Den blåser mot vest i et års tid, så snur den mot øst et år, så tilbake til vest. Sånn skifter det, jevnt og forutsigbart – som en klokke. Fenomenet har fått navnet den kvasi-bienale oscillasjonen, eller QBO.
– Polarhvirvelen er et enormt lavtrykk oppe i stratosfæren, og eksisterer kun om vinteren. Det oppstår rett og slett fordi det blir kaldt når solen forsvinner og mørketiden starter i september. Det vokser utover høsten, og er sterkest ved nyttår, før det gradvis svekkes igjen og forsvinner i april, forteller Korneliussen.
Polarvirvelen ligger rett over jetstrømmen, og påvirker den. Vinden blåser samme vei som jetstrømmen, så når polarvirvelen er kraftig drar den på jetstrømmen og gjør også den kraftigere.
– Og motsatt. Nå polarvirvelen svekkes, eller flytter seg litt ut av posisjonen over Nordpolen, svekker det jetstrømmen. Da får du en mer buktende jetstrøm, forklarer Korneliussen.
Det er ofte en forsinkelse mellom når polarvirvelen svekkes, og når vi merker effekten av det her nede ved bakken.
– Ti dager, femten dager kanskje. Så ser vi at polarvirvelen svekkes nå, så er det ganske sikkert at vi får en svekket jetstøm om et par uker. Det garanterer jo ikke høytrykk hos oss, ryggene som dannes må jo legge seg over oss, men sannsynligheten øker, sier Korneliussen.
Og nå kommer vi til poenget.
Meteorologene har funnet ut at det er en sammenheng mellom værfenomen rundt på kloden, og styrken på polarvirvelen.
Plutselig stratosfærisk oppvarming
Det som skjer i været her nede i troposfæren, påvirker også stratosfæren.
Store tordenvær, sykloner og også kraftig vind over høye fjell gjør at det dannes bølger i luften. Bølgene forplanter seg oppover i atmosfæren.
– Jo høyere du kommer jo tynnere blir luften, og oppe stratosfæren blir den så tynn at bølgene brytes. Bølgene er jo en form for energi, som slippes løs i form av varme når bølgene brytes, forklarer Korneliussen
Når stratosfæren blir varmere svekkes polarvirvelen.
Det skjer slike små oppvarminger hele tiden, men av og til slippes det løs enorme mengder med energi, slik at du får en voldsom oppvarming på kort tid. Det var det som skjedde sist vinter, og ga oss det kalde og tørre været i februar og mars.
I februar 2018 økte temperaturen over Nordpolen med 50 grader på to-tre dager, fra minus 80 til minus 30. Det gjorde at jetstrømmen ble splittet i to, slik at det blåste motsatt vei av normalt en periode.
– Jetstrømmen samlet seg igjen, men var svak og hadde senter over Sibir gjennom hele mars, noe som er helt ekstremt, forteller Korneliussen.
Fjernkobling
Meteorologene tror at årsaken til det som skjedde sist vinter var at det dannet seg et kraftig lavtrykk vest i Russland tidlig i februar. Det presset jetstrømmen sørover og over Himalaya. Dette skapte bølgene som så ga den kraftige oppvarmingen høyt over oss.
– At det var i ferd med å danne seg et høytrykk over Russland så vi i de vanlige prognosene to uker før det skjedde. Det går kanskje to uker til før effekten kommer, noe som derfor gir oss ganske god kontroll på hva som skjer en måned frem i tid, sier Korneliussen.
Vindforholdene over Himalaya fikk altså konsekvenser mye lenger nord.
Slike sammenhenger mellom det som skjer med været ulike steder på kaller meteorologene fjernkobling.
Høytrykk over Sibir er bare et av mange fenomen som påvirker jetstrømmen. Skiftningene i ekvatorialvirvelen, QBO, er en annen.
Den var kraftig østlig i fjor, nå er den i ferd med å snu over til vestlig. Endringen skjer først i høyden, og brer seg så nedover ganske raskt.
Ekvatorialvirvelen grenser inn mot polarvirvelen. Dersom de blåser samme veien er det harmoni mellom dem, som to elver som møtes. Går de motsatt retning er det mer turbulens og forstyrrelser. Så når den er østlig, som i fjor, forstyrrer den polarvirvelen mer enn når den er vestlig.
– Det gjør at det skal mer til å få slike plutselige stratosfæriske oppvarminger denne vinteren. Derfor tror jeg ikke at vi kommer til å oppleve en like ekstrem oppvarming nå som sist vinter, sier Korneliussen.
Muligheten til å se på sammenhengen mellom det som skjer oppe i stratosfæren og været i troposfæren kom med værsatellittene. Før de ble skutt opp visste rett og slett ikke meteorologene hva som skjedde der oppe.
Nå kan de lage gode modeller, og forutsi det som skjer der oppe.
– Troposfæren er vanskelig å modellere, det skjer så mye. Men oppe i stratosfæren er det enklere, der er det bare et par store lavtrykk, så modellene er gode, sier Korneliussen.
Byger over ekvator
Meteorologene har funnet flere værfenomen som påvirker været hos oss frem i tid.
– Madden-Julian ocillasjonen, eller MJO som vi kaller den, er et bygeværsområde over ekvator, som flytter seg østover. Det viser seg at det er en sterk sammenheng mellom hvor bygeværet ligger til en hver tid, og hvilket vær vi får selv her hos oss, forklarer Korneliussen.
Været gjentar seg altså, etter hvert som bygeværet flytter seg rundt ekvator.
Meteorologene har delt MJO inn i åtte faser, avhengig av hvor på kloden bygeværet er. Korneliussen legger fasene og styrken på bygene inn et system StormGeo har utviklet, for å sjekke hvilket vær det har gitt tidligere.
– Det er litt forskjell fra måned til måned hvilke værtype fasene gir. For eksempel i mai i år, så lå vi lenge i fase en. Statistisk sett, så gir det mye høytrykksvær. Så jeg er sikker på at det fine været vi hadde i mai kan knyttes til at MJO var i fase en, sier Korneliussen.
Det er underlig at et bygevær ved ekvator skal si noe om været hos oss, og Korneliussen tror ikke at det er bygene der sør i seg selv som styrer.
– Det ligger nok noe bakom som styrer, men hva det er vet vi ikke, sier han.
En uke med finvær, minst
Korneliussen har satt sammen alt han hadde av informasjon om styrken på polarvirvelen, fasene til MJO, og været hos oss de siste 40 årene. Han fant ut at når MJO passerer fase tre i desember, skjedde det veldig ofte en svekkelse av polarvirvelen 30-40 dager senere.
– Når vi da vet at det tar ti-femten dager til før vi ser effekten av svekkelsen, så har vi altså fått en god ide om hvilket vær kan vente oss 40-50 dager frem i tid, sier Korneliussen.
En gang mellom åttende og tiende desember ligger MJO i fase tre. Det betyr at polarvirvelen svekker seg midt i januar, og at vi kan få en periode med høytrykk i slutten av januar eller tidlig i februar.
– Vi vet ikke om det blir en kraftig svekkelse, sånn at vi kan få en oppvarming i stratosfæren, men en uke med finvær kan vi nok regne med, sier Korneliussen.
Temperaturen i havet
MJO sier forbausende mye om været vi kan vente oss om halvannen måned, og har gjort at månedsvarslene treffer mye bedre enn de gjorde for bare kort tid siden. Men når Korneliussen skal finne ut hvilket vær vi kan vente oss enda lenger frem, må han bruke andre værfenomen.
– En av de mest kjente er temperaturen i Stillehavet, altså El Niño eller motfasen La Niña, sier han.
Under El Niño er passatvinden som normalt blåser fra øst mot vest svekket. Varmt vann vest i Stillehavet begynner å strømmer østover, og temperaturen i overflaten stiger. Under La Niña er passaten sterkere, og drar opp ekstra mye kaldt bunnvann utenfor Sør-Amerika, og havet kjøles ned.
– Når vi ser på år med El Niño, så har vi oftere en kald og tørr vinter her hos oss enn i år uten, fordi polarvirvelen blir svekket. La Niña gjør det oftere mildt og vått, forteller Korneliussen.
Vi hadde El Niño sist vinter. Nå er fenomenet begynt å utvikle seg igjen, og vil sannsynligvis vare til ut på våren 2019. Det øker sannsynligheten for nok en tørr vinter.
– Men El Niño kan bli trumfet av et andre fenomen, som har større effekt. En av de tingene som kan gjøre det er i år er sjøtemperaturen i Atlanterhavet, rett og slett fordi Atlanterhavet er nærmere oss, sier Korneliussen.
Nå er havet kaldere enn normalt nord i Atlanterhavet, varmere i midten, og så kaldere igjen i sør.
– Dette mønsteret har vi veldig ofte, og vi kaller det for den Atlantiske tripolen, forteller Korneliussen.
Når tripolen er kald, varm, kald, er den negativ – og positiv når det er motsatt, varm, kald, varm.
– Jeg har funnet ut at i alle årene med negativ tripol, som nå, så forsterket det lavtrykkene ved Island. De ble ikke flere av dem, men de blir kraftigere. Vi får det mer stormfullt, våtere og mildere, sier Korneliussen.
Trykkforskjellene over Atlanterhavet
Et lavtrykk som ligger i ro ved Island og et høytrykk ved Azorene lenger sør i Atlanterhavet er ganske vanlig. Hvor kraftige de er, avgjør hvordan lavtrykkene som «rir» på jetstrømmen fra vest til øst beveger seg.
Meteorologene har utviklet en egen indeks, NAO, basert på forskjellen i lufttrykket.
– Er lavtrykket ved Island og høytrykket ved Azorene kraftige, sier vi at NAO er positiv. Er det bare et svakt lavtrykk eller kanskje høytrykk ved Island, og bare et svakt høytrykk i sør, sier vi at NAO er negativ, forklarer Korneliussen.
Er NAO positiv, går lavtrykkene inn mot Nord-Europa, og gjør det mildt og vått hos oss. Er NAO negativ, svinger de sørover, og vi får det kaldt og tørt.
Det finnes en indeks til, AO, som er en slektning av NAO.
– AO står for den arktiske oscillasjonen. Den er mer generell enn NAO, og tar for seg forskjellen i trykket i arktis og trykket lenger sør. NAO er altså på en måte en lokal variant av AO, forteller Korneliussen.
AO-indeksen er et mål på hvor mye energi som er tilgjengelig for å lage lavtrykk. Er den negativ, svakere enn normalt, dannes det færre lavtrykk, og de som dannes går inn mot Sør-Europa. Er den positiv, blir det flere og kraftigere lavtrykk, som treffer oss her nord.
Klimaendringene gjør at været varer lenger
Stor forskjell i temperaturen mellom polarluften og luften lenger sør, gir positiv AO-indeks.
– Det er derfor vi får de sterkeste lavtrykkene om vinteren, det er da temperaturforskjellen er størst, sier Koreliussen.
Klimaendringene er større i nord enn lenger sør, og gjør altså forskjellen i temperaturen mellom polarluften og luften lenger sør mindre. Det kan gjøre det vanligere med negativ AO-indeks.
Jo mer negativ AO-indeksen blir, jo mer slynger jetstrømmen seg. Når slyngene blir veldig store, kan vi bli liggende inne i en buktning veldig lenge.
– Slyngene beveger seg fra vest mot øst, men det vi også ser nå er at de beveger ser langsommere, sier Korneliussen.
Meteorologene har gitt dette et eget navn, vedvarende vær. Det kan være tørt i ukevis, eller vått i ukevis. Nettopp slik vi opplevde sist vinter, i sommer og i høst.
Snødekket i Sibir
Korneliussen ser også på hvor mye snø det ligger på bakken i Sibir når han lager sesongvarslene sine.
– En rar ting å se på kanskje, men det viser seg at det har stor betydning for vinterværet hos oss, sier Korneliussen.
De siste årene har større deler av Sibir vært dekket av snø enn normalt ut på høsten.
– Det kommer rett og slett av at det er mindre is Arktis, mer åpent hav. Luften som blåser over havet blir derfor fuktigere, samtidig som det er kaldt nok til at det snør når det faller nedbør inne over land, forklarer Korneliussen.
Det ligger alltid et høytrykk over Sibir, og det blir forsterket når det er mye snø. Kald og tung luft dekker et så stort område at det påvirker strømningsmønsteret rundt seg. Det gjør at vi lettere får dannet bølger oppover i høyden, som kan føre til at stratosfæren varmes opp, og polarvirvelen svekkes.
– Mye snø i Sibir om høsten, gjør altså at vi ender opp med en kaldere og tørrere værtype her hos oss litt ut på vinteren, sier Korneliussen.
I fjor var det mye snø i Sibir i hele oktober. I år startet høsten med lite snø, men i slutten av oktober kom snøen. Overgangen oktober-november var like snørik i år som i fjor, og høytrykket over Sibir er blitt forsterket.
Det øker altså sjansen for en kald og tørr vinter.
Solen er svak
Det siste på listen til Korneliussen er Solen. Aktiviteten på Solen svinger med en syklus på elleve år. I 2015 var den høy, og solskiven full av solflekker, områder med heftig magnetisk aktivitet.
Nå er solskiven glatt og fin, neste minimum er bare et år eller to unna,
Vi mottar altså mindre energi fra solen nå, og skulle kanskje forvente at det ble litt kaldere. Men så enkelt er det ikke. Når vi mottar mer energi fra solen fordamper det mer vann fra havet, og vi får mer skyer som gjør at solstrålingen ikke når ned til bakken.
– Det er en tendens at høsten blir kjøligere enn normalt de årene solaktiviteten er på maksimum. Litt på tvers av det vi skulle tro, sier Korneliussen.
Selv om det ikke alltid er sånn, blir vinteren ofte tørr og kald når aktiviteten på solen er lav.
– 2010 for eksempel, da var spesielt desember iskald. 1996 er den aller tørreste vinteren de siste 40 årene, strømprisen har aldri vært så høy som da. Januar 1997 husker sikkert mange, da ble de fleste kulderekordene i landet vårt satt, og jeg tror Sveits satte ny nasjonal rekord da også.
Det som er spesielt med alle disse årene er at Solen da var helt i slutten av miniumumsperioden. Det ligner på det vi ser gjennom døgnet, forteller Korneliussen, det er kaldest tidlig om morgenen like før solen står opp.
– Det virker jo logisk at det er etter flere år på rad med lite energi inn, at det blir kaldest.
Her er Frodes prognose for resten av vinteren
Det europeiske ECWMF-varselet sier tørr og kald vinter, amerikanske GEFS tror det blir vått og mildt, og det gjør også franske og britiske varsler.
Også i år satser Korneliussen mest på statistikken når han skal si noe om vinterværet.
– Det eneste de dynamiske modellene tilfører sesongvarselet er tvil, smiler han.
Når Korneliussen har laget varselet for vinteren har han derfor bare brukt indeksene sine, og statistikken bakover.
– El Niño, tripol i Atlanteren, snødekket i Sibir, solsyklusen, QBO-vinden oppe i stratosfæren, alle de faktorene som er forutsigbare, og som vi har kontroll på for vinteren som kommer. Problemet er at det er ingen av årene jeg kan sjekke mot, som har den samme kombinasjonen av faktorer som vi har i år. Ingen har El Niño som i år, QBO som i år, og så videre.
Han må altså velge hvilke av faktorene han skal legge mest vekt på.
– Jeg har valgt å legge mest vekt på at det blir El Niño i vinter, at tripolen i Atlanteren er negativ, og at snødekket i Sibir er i rute. Det finnes noen år der i alle fall fire av de fem faktorene er som i år, så jeg har valgt å fokusere mest på dem. Det er 2016, 2015 og 2014, og så finnes det et par nede på 90-tallet.
Har Frode rett, blir det ikke en like fin vinter som i fjor, alt dette var år med våte og milde vintre.
Men Korneliussen har en trøst.
Det kommer til å skje en plutselig stratosfærisk oppvarming rundt nyttår. Men så tidlig på vinteren gir ikke det en like lang kald og tørr periode som når oppvarmingen skjer noen uker senere. Av de siste seks slike oppvarmingene ved nyttår har bare to gitt oss kaldt og tørt vær lenge.
– Men vi får sannsynligvis en tørr og kald periode fra sånn 10-15 januar, sier Korneliussen.
I så fall holder det fine vinterværet seg ut måneden, før vi får tilbake mer skiftende vær i februar og mars. Det er altså januar som gjelder denne vinteren, bruk de fine ukene godt!
