Det er endelig ferie og du sitter der, inne i et tynt rør av aluminium, høyt oppe i stratosfæren.
Passasjerfly trives best sånn 35.000 fot over bakken, ti kilometer oppe altså. Der oppe er luften tynn, det blir lavere friksjon mot flykroppen, og flyet bruker mindre drivstoff.
Enda høyere ville vært enda bedre, grensen går der luften er så tynn at motorene ikke får nok oksygen.
35.000 fot er to kilometer høyere opp enn til toppen av Mount Everest. For å overleve der, kreves det dager med tilvenning, og for de fleste av oss ekstra oksygen på flaske.
Utenfor et fly i marsjhøyde ville vi ikke hatt en sjanse. Oksygenmangel ville gjort at vi mistet bevisstheten raskt, og sammen med kulden vil den tatt livet av oss i løpet av minutter. Utenfor vinduet er det rundt 50 minusgrader.
Bortsett fra temperturen er været som regel fint ti kilometer over bakken. Vi er over skyene, så det regner og snør aldri, og vinden er stabil.
Utsikten like etter avgang og like før landing er mye finere enn når flyet er kommet opp i marsjhøyde. Men vi skal være glade for at det meste av flyturen foregår ti kilometer over bakken.
Skjer det noe, gir det pilotene mye lengre tid til å løse problemet. De kan glidefly til en flyplass, og lande uten motorkraft om nødvendig.
Verdensrekorden for jetfly? Den er det et russisk MiG-25M som har. I 1997 klatret Alexandr Fedotov helt til 123.520 fot med det, 37,7 kilometer over bakken.